Det å stå opp alt for tidlig passer ikke til meg. I hvert fall ikke om en annen gutt på rommet var inn og ut hele natta fordi det var to sykt fine jenter i naborommet. Normalt sett ville vel jeg ha gjort det samme, men etter en slitsom torsdag har man mistet motivasjonen litt. Dessuten plukka Jostein, Krister, Anna, Anne-Mette og jeg nok smårips på veien gjennom Karl Johan.
Jo, apropos Karl Johan. I går kveld sto jeg og hørte på en fantastisk gatemusiker. Den musikken han spilte rev meg helt med. Hvis det er noe som kan ruse meg mere enn jenter, så er det musikk. Jeg var ikke i stand til å røre meg da han tok Dylan- og Younglåtene.
Men nok med det. I dag sto jeg som sagt opp alt for tidlig (men likevel for sent), noe som førte til at jeg glemte å ta på meg sko da jeg skulle spise frokost. Den unge asiatiske damen som jobber der trua med at jeg ikke skulle få spise mere hvis jeg henta sko. Sta som jeg er tok jeg av meg en sokk og leverte den tomme asjetten.
Etter det vart jeg overasket av den nye gruppen som kom. De var godt å se litt andre ansikter igjen, men forferdelig å gjennomgå alt det vi gjennomgikk på onsdag en gang til. Jeg tror ikke jeg husker noe av det som ble sagt i dag tidlig. Om det er fordi jeg er trøtt eller fordi jeg bare var opptatt med andre ting vet jeg ikke. Eller… Jeg husker ikke.
Jeg klarte likevel å melde meg på gruppa som skulle ta seg av demonstrantene (Luckey me! 
). Jeg ble litt skuffa over hvor lite som skjedde. De ropte bare Democracy China til rådhuset på 50 meters avstand. Som om 60 år gamle menn skulle høre det over festmusikken og gjennom tykke murvegger.
Dagen ble bedre da jeg hev inn litt Pommes Frites på gode gamle McDonalds (Jeg liker ikke McDonalds, men det er billig og det går fort. Dessuten så hadde sikkert ‘n Donald en bra tanke i starten, før alt fettet ble satt til i maten). Coca Cola hjelper som regel litt, det også og en sjokolade som dessert klarte å senke den gode samvittigheten min til null.
Jeg må si at jeg etterpå var ganske sporty. Jeg løp tilbake til Hotel Perminalen, opp heisen, inn på rommet, la fra meg et stativ, løp tilbake til heisen, tok den ned til inngangen, løp ut døra, tilbake til Karl Johan for så å gi alt i de siste metrene til Grand Hotel, slik at jeg kom før Krister (som ga meg god motivasjon og moralsk støtte underveis).
Grand Hotel var bare en skuffelse. Jagland er bare ikke så kul lenger når man har sett han 5-6 ganger på tre dager. Siden ingen andre møtte opp trengte jeg noe å bruke tiden på. Jeg bestemte meg for at det som ga mest nytte var å skrike “NEI TIL PELS” til alle som gikk forbi med pels. Det var overraskende (skuffende) mange av dem som bodde på Grand Hotel. Men blikkene deres var ikke skuffende. Hvis blikk kunne drepe…
Det ble også kjedelig i lengden, så jeg begynte å rope “JA TIL PELS” til alle de som gikk forbi med dress. Det må vel ha vært resten av de som bor på Grand Hotel. Det er litt morsomt at vaktene ikke kastet bort. Også der er jeg ikke helt sikker hvorfor. Er det fordi de var redde for en gruppe ungdommer og en Arne Vegard eller fordi det er ytringsfrihet i Norge? Uff, livet gir deg mange spørsmål.
Et annet spørsmål: Nei, dette var kjedelig, hva skal jeg finne på nå?
Jo, det fant jeg svaret på ganske fort. Det er som kjent mote med russerluer (det kaller jeg dem). Det er luer som har lapper over øret og pels på innsiden. Siden et annet ord for disse luene er “Bjønnfitter” gir det meg mange muligheter å kalle opp folk i gatene til Oslo på. Men så slem var jeg ikke. Jeg ropte heller “NEI TIL OMSKJÆRING AV BJØRNER” hver gang noen gikk forbi med ei slik lue. Dette medførte at de fleste rundt meg lo høyt.
Arne Vegard holdt ut overraskende lenge med meg. Han sto i over ei time ved siden av meg mens jeg ropte ut disse sakene til uheldige forbipasserende. Også der kan man spørre hvorfor. Er det fordi han er veldig glad i meg, fordi han ikke skjønte hva jeg sa eller fordi han var altfor opptatt med å snakke til en oversminket, 60 år gammel dame i pelskåpe? Vanskelig å svare på.
Uansett, etter en time var han i hvert fall knallrød. Han sa: “Nå får du kutte ut med detta tullet, la oss heller gå inn”. En av vaktene der så surt på meg. Han hadde nemlig kasta meg ut tidligere. Det var litt artig. Han spurte meg nemlig hva han kunne gjøre for meg, hvorpå jeg svarte at jeg ville inn. “Bor du her?” spurte han. Jeg svarte at jeg ikke bodde der, men at jeg skulle møte noen der inne. “Vent ute” fikk jeg som svar. “Ja, men jeg skal møte Arne Vegard Sveen. Han er inni der. Han sa at jeg ikke skulle høre på feite, sjefete folk i rød dressjakke” sa jeg med et lite smil rundt munnen. Han var forresten veldig rundt, hadde fregner og rødt hår, var sjefete og hadde på seg rød dressjakke.
“Ikkenoe Vegard inni her!” sa han bare og kasta meg ut. Så denne gangen passa jeg godt på å vifte med pressekortet foran ansiktet hans før jeg gikk videre.
Oppholdet inne i Grand var kort. Arne Vegard “så ingen”. Derfor drive tilbake til hotellet våres og nå har jeg skrevet litt om demonstrasjonene. Det var det for i år. Litt synd at dette blir min siste gang, men slik er det bare. Jeg blir vel voksen en dag, jeg også. Har allerede fått hår under armene og andre steder 
Til slutt vil jeg bare si hvor fantastisk dette Nobel-opplegget er og at jeg ønsker Arne Vegard, Geir og ikke minst elevene lykke til med resten av årets Nobelprosjekt. Og alle fremtidige også.
Hadebra… Takk hvis du har lest bloggen. Har hatt en fantastisk tid… Dette vil ikke bli glemt!
Merlin Zimmermann. 17:09. 10/12/2010.
